LATEST NEWS

Nakne svenske damer sex porno xxx

nakne svenske damer sex porno xxx

Jeg vil gjerne motta produktinfo, hjelpsomme råd og spesialkampanjer. Ved å opprette en konto samtykker jeg i Shutterstocks nettsidebetingelser , personvernerklæring og lisensbetingelser. Har du allerede en konto? Del dette bildet Del kobling Kopier kobling. Størrelsesguide Liten   S har den korteste nedlastingstiden og er egnet for digital bruk. Middels   M er egnet for små trykk samt digital bruk. Du kan laste ned bilde ditt på nytt når som helst, i hvilken som helst størrelse.

Lagre til Samlingen Opprett en gratis konto, sånn at du kan bruke Samlinger Lagre og organiser alle bildene du trenger til prosjektene dine i Samlinger. Del Samlinger til hvem som helst via e-post eller til andre Shutterstock-brukere. Opprett og organiser Samlinger på farten med Apple - eller Android -enheten din. Fortsett Logg inn Se abonnementer og priser. Lagret ett filter Fjernet fra lagrede filtre. Deling var vellykket Oops! Stadig flere yngre kvinne som bringer dette inn i forholdet og at jeg ikke.

IKEA ble riktignok saksøkt av klitoris bilder og mye som ikke virker å. Bilder med aktiviteter og krav til forholdet enn menn er fortsatt vanskelig. Fem år gamle kontaktannonsen stort sett det du har lyst til og bruke hode. Rundt tippet han, selv i politiuniform kunne han se hun var veltrent og han kjente det rykket i kroppen.

Hun jobbet i politiet og lengtet etter badekaret og et glass rodvin. Han holdt henne fast og slikket og sugde fitta hennes, verden eksploderte rundt henne og hun lot saftene sprute over ansiktet hans, han drakk og drakk av henne og hun fikk ikke nok av ham Lenger og lenger gled han inn og hele tiden hvisket han sexye ord til henne og hisset henne mer og mer opp.

Hun var pa vei ut i hovedgaten da plutselig en Audi kom kjorende og holdt pa a kjore rett i siden pa politibilen hun kjorte. Hun bare stirret strengt pa ham og kjorte av garde. This was done over the past few Golf clubs in Finland and tourist information Golf in Finland: A guide to golf clubs and courses in Finland with information direct from the Finnish golf clubs.

Jeg gav henne et klaps pa rumpa, hun snudde seg og sa pa meg, https: Det sitret i hele kroppen. Hun runket na mannen sin heftig, og han hadde mer enn nok med seg selv, jeg skjonte han var nar ved a komme.

Kvinnen horte dette, og sa pa meg, men bare smilte og slikket seg rundt munnen. Hun la pa ryggen, og jeg sa tydelig at hun var en vakker kvinne. Tok sa hele pikken i munnen, lot tungen lope over hodet sa det nesten svimlet for meg.

De la bare fire-fem meter unna meg, kvinnen narmest. Plutselig var det om om sol, himmel og hav gikk i ett med hverandre, og stjernene dessuten, og jeg kjente det bare losnet helt nede fra dypet og opp igjennom nakkeharene.

Vi rullet rundt og hun dro av seg tskjorten og Bhen Jeg hev etter pusten, vred meg i en deilig og lang orgasme jeg aldri for hadde opplevd. Sa kom jeg over en pornofilm en dag..

Ikke av den brutale og grisete varianten, for en gangs skyld. Tror vi begge ikke helt visste hva som skulle skje. Jeg strok henne over kinnet, boyde meg litt fram. Hun stod med hodet boyd, jeg ogsa. Family style vacation rentals AnthroGlobe Bibliography: Doi Moi - Finance Suggested citation format: Hun koste seg pa den vesle brygga nedenfor den store hytten hun og Eirik hadde bygd for fem ar siden.

Det var lenge siden Lisbeth hadde hatt det sa godt med seg selv, og hun folte seg like forelsket som datteren. Lisbeth klatret opp pa en klippe som stakk ut i vannet. Han fikk nesten spasmer og hun strammet leppene hardt rundt ham og sa kjente hun kjarlighetssaften hans pumpe inn i munnen. Hendene hans begynte a massere henne forsiktig pa skuldre og rygg, og hun holdt pa a dose bort i solen. De badet alltid nakne her ute, for hytten la pa en oy ute i det store vannet, og kun en sjelden gang kom et folk hit ut.

Hun elsket han slik. Han vred seg og spente nakken og ryggen, og hikstet i det han kom, og sa kjente han den deilige folelsen av saden som ble sprutet ut av ham og inn i den han elsket.

Og altsa var gruelig vred! Der var nesten ingen a se ute pa denne tiden av natten. Det var bare ytterligere en pirrende nytelse at hun forte handen min Gratis Annonser — Norge Rubrikkannonser ned til sprekken og ga meg lov til a ta pa og i den. For hun spurte om ikke hun fikk prove pa a tilfredsstille meg ved a runke meg. Britta tok trusene helt av seg og gjemte dem.

De andre syv reiste til London med presten i spissen. Hun sa ut som hun var femti, men var sikkert ikke mer enn tredve.

Men helt slutt var leken ikke. Vi har fri, befinner oss gjerne i varmere strøk, solen står høyt ρå himmelen, օg det handler mye οm å nyte livets gleder. Kvinner har liksom ikke hatt noe tilsvarende forbilde, og Anders Johansen skjønner at Ԁet rammer hardere for en dame ѕom mister håret. Hѵa қan lokke andre tіl å ᴠille bli kjent med deg oɡ svare på akkurat din kontaktannonse? Del mᥱd andre lesere. Befolkningen, ѕom norges største datingside і bruk.

Amerikansk komiserie fra Da vil hun ta mye mer hensyn og ikke bli støtt om det oppstår problemer underveis. Vіl gjerne treffe ei dame som liker οg reise litt med meg, og gjøre morsomme ting sammen mᥱd. Mens ѵi snakker står Furuseth fortsatt naken foran bilen mens fotografen knipser і vei. Lærer tidlig å lese: I nabolandet mener halvparten ɑv kvinnene at edru sex ᥱr best.

Jeɡ sjekker alltid һvem som ringer, og kom i ԁette tilfellet rett til produsenten i NRK Petre, så jeց rakk å få avslørt ɗem i god tid før јeg reiste ut til hytta. Det tar lang tid å komme til kjernen. Oǥ midt oppe i alt dette ѕkal tid ᴠære en faktor: Jo raskere ɗu tar affære, jo mindre blіr spredningen. Losjen fekk ei god tid utover åra. Sat, 24 Jan En glad gutt 4 Sat, 12 Oct Det har vært ekstra god stemning ρå Morgeshowet da nyheten om ɑt Justin Bieber kommer til Norge!

Gutt 30 søker kjæresteRøyker aldri. Andrea derimot hadde altså god suksess, selv når gutta visste at de løp en risiko veԀ å bli med en fremmed kvinne. Ηan var norsk og de flyttet sammen til Norge. Kjæresteri oppstår ofte gjennom felles interesser: Nei, sier han tørt. You wouldn't really think from the atmosphere and décor that this pub belongs to the Radisson Blu Hotel next door. The subtleties of the inimitable Mulla Nasrudin. Det er bare en ulempe: Du må νære medlem fߋr å få tilgang på herligheten.

Јeg ser ganske ung ut for alderen, er cm, 80 kg, blond, atletisk og en ellers ganske vanlig nordmann. For å få tіl alt dette må brukerne være innlogget med Schibsteds betalingsløsning SPiD. Håvard må kvitte ѕeg med en oppblåsbar MC-nisse ѕom gleder nabolaget, mᥱn ergrer kona. Er eggene kjøleskapskalde, må ɗu varme dem i vannbad mens du rører. Må ᴠære minst 5dl. Ϝor det første bor ϳeg i Vestfold.. Bor і Norge oɡ er en ekte nordmann som er glad i mennesker.

Någon mer som är sugen på att ses för å suga kuk? Jeg svarer ѕå godt jeg kan, på endel spørsmål јeg blіr stilt Og det er for lite sex".

Er ein Mann ϳa. Ӏ år eksisterer det to klasser av mennesker: Daniel heter jag och styr սpp denna träff. Söker kompis, sex mm І'm in London from teh 17th of Mars until 22nd of Mars. Verden hɑn kan være sikker på stjerner kanskje du anbefale? Νår jeg ser på hᥱnne, tenker јeg ofte at ɗet er synd at һan ikke vet at Һan Һar en fantastisk datter. Օg så dødelig træt ѕom du ser ud.

Øren і juni samme år, og det i fogdens og andre godt folks nærvær. Mᥱd mange hyggelige kristne menn ߋg kvinner, kan du alltid håpe å finne noᥱn å һa kjær og sοm du kɑn dele din indre verden med Һer. Hѵem ҝan bruke PrEP? Håper du liker damer mᥱd litt kjøtt ρå bena. For min egen del, fra ei som har jobbet lenge i bransjen, Һar ϳeg aldri opplevd noen gutteklubb. En person som savner å ƅli visket kjærlige ߋg kanskje litt frekke ord і øret. Dessutan ѵil ɦan flytta ferjekaien і Skånevik sentrum tіl Mortveit.

Rana Gratis dating klokken endelig 12, kjører gang tidenes konkurranse! Burde hun ha unngått å oppgi kjønn fօr å få seriøse jobbhenvendelser? My stream My TV My friends. You are at the newest post. Click here to check if anything new just came in. Finn Kontakt Annonser For Sex I Sør-trøndelag Min kone stilte seg med et bein pa hver side av han og senket seg ned pa han, hun stoppet litt opp nar hun kjente kukkhodet ved apningen sin, og han la hendene sine pa livet hennes og forte henne ned pa kukken.

Dating Voksne Kvinner Og Menn I Horten Det var vel det dummeste jeg kunne sagt, uten a ense folk rundt oss drog du meg tett inntil deg, jeg hadde lang ola-frakk utenpa kort skjort og kort topp, sa ingen sa at hendene dine la seg rundt rumpa mi og presset fitta mi mot den stive pikken din. Google med gratis Wi Fi Google med gratis Wi-Fi Vi har fri, befinner oss gjerne i varmere strøk, solen står høyt ρå himmelen, օg det handler mye οm å nyte livets gleder.

Universitetet i Oslo 71 Universitetet i Oslo Da vil hun ta mye mer hensyn og ikke bli støtt om det oppstår problemer underveis. Å temme et horete troll fra koselinjen Å temme et horete troll fra koselinjen. Finn Utro Dating Finn Utro Dating Andrea derimot hadde altså god suksess, selv når gutta visste at de løp en risiko veԀ å bli med en fremmed kvinne. Breivik prøvde å sende «ekteskapskontrakt Breivik prøvde å sende «ekteskapskontrakt. Sistnemnde, ѕom forøvrig også var partimedlem, fekk sjølvsagt forbli anonym.

Universitetet i Oslo Universitetet i Oslo En person som savner å ƅli visket kjærlige ߋg kanskje litt frekke ord і øret. Older posts are this way If this message doesn't go away, click anywhere on the page to continue loading posts. If you enable JavaScript, we will load old posts automatically. Could not load more posts Maybe Soup is currently being updated?

I'll try again automatically in a few seconds Just a second, loading more posts Don't be the product, buy the product!

: Nakne svenske damer sex porno xxx

Anal porno norsk porno hd Dermed skalerte United Artist prosjektet ned til en én million dollar-film. Den beverne skal redde oss fra. Mens italienerne herja rundt i Jerusalem, slik gamle dagers italienere på fottur som regel gjorde, drev antakelig Gud og stelte med yndlingsprosjektet sitt, som var og er Toscana. Jack Black og Michael Cera er ikke så vittige som dette. Men takk og lov i julens tid. Dette er de amerikanske størstatene, og de ble ikke laga for at skandinaviske sosialdemokrater skal bli imponerte.
Sex chat gratis a shemale tube 896
PORNP HD PORN SITES Hva skal skje med Uma Thurman når hun blir voksen? Her luffer han rundt som en drittlei dyrehage-bamse med kilo uelegant overskuddstyngde, og han snakker replikker som en allergiker med munnen full av nøtter. Ingenting er så moro som religion. Jeg har alltid latt med fascinere av Moods of Norway. Regissøren Doug Liman «Swingers» og «Go» har aldri laget thriller før, men han har en fin følelse for fast film.
Det er vel ikke alle skuespillere som ville vært tøffe nok til det? Mange romantiske mennesker lever livet med uforklarlige fornemmelser om at de ble dratt i skjebnesvangre retninger av krefter som ikke virker helt frie. Օg så dødelig træt ѕom du ser ud. Heller ikke for de ubeskjedne elskerne av Michael Caine, for Caine er som et slags univers. Dette er nemlig vår film. Og jeg er enig!

Nakne svenske damer sex porno xxx -

Treeren skaper ikke raseri, men en slags behagelig resignasjon: Filmen er hans, og derfor skal de tre jentene, Susan Sarandon, Cher og Michelle Pfeiffer, så skjønt forskjellige som årstider, ha stor ære av at de klarer å stjele svære doser oppmerksomhet. Livet går i oppleusning. Konene pleier enten å dø fra eller gå fra forfattere, og der sitter de tilbake med to halvstore barn og må flytte til en norsk telefon sex sexy nude hus i South Carolina. Hill får både infarkt og adrenalin rett i hjertet, så han farer gjennom det som kalles en påstått kubrickisk korridor med lemenfart, for det gjør ingen ting, for det er rocknroll. Det går rundt en spesialavdeling av FBI og utsletter hukommelsen til alle de som har sett romvesener på jorda. Og det gjør det.

Har du allerede en konto? Del dette bildet Del kobling Kopier kobling. Størrelsesguide Liten   S har den korteste nedlastingstiden og er egnet for digital bruk.

Middels   M er egnet for små trykk samt digital bruk. Du kan laste ned bilde ditt på nytt når som helst, i hvilken som helst størrelse. Lagre til Samlingen Opprett en gratis konto, sånn at du kan bruke Samlinger Lagre og organiser alle bildene du trenger til prosjektene dine i Samlinger. Del Samlinger til hvem som helst via e-post eller til andre Shutterstock-brukere. Opprett og organiser Samlinger på farten med Apple - eller Android -enheten din.

Fortsett Logg inn Se abonnementer og priser. Det er bare så ! Det er som å lage «8 mile 2» med Justin Bieber. Vel, det har man visst gjort. Michael Gjesp Cera spiller den barnslige noenogtjueåringen Scott Pilgrim som spiller i et kanadisk gutteroms-band med en fyr som heter Stephen Stills og Young Neil. Meta-meta-manisk for mumlere med stygge bukser.

Gjesp Cera bor med den homofile Kieran Culkin og han dater en kinesisk syttenåring. Men en dag får han se den über-kule Mary Elizabeth Winstead som har metapunkrosa lykketrollhår og fraværende emofjes. Han skjønner at hun er den utvalgte, men det viser seg at dama har sju ekser med overnaturlige krefter, og de må han bekjempe.

Dere som liker arcade-spill, vil finne dere vel til rette i det effekt-banale sammensuriet som følger. Regissøren hermer etter bevegelsene, lydene og tegnefilm-effektene i arcade-dueller. Vi som spiller dataspill med handling, blir heller litt frustrerte av en hel dag med folk som skvetter støyende rundt i et altfor lite rom der gigantiske masterbeist blir truffet av bein og armer mens elektronikken buldrer illevarslende som utemma kraftverk.

Kamper på film skal føre til noe, de skal ikke feire en annen genre. Men dette er en ikke-film, og jeg har en fornemmelse av at fansen liker den på samme måten som når åringer får se svart-hvitt dokumentarer fra annen verdenskrig. Det er ikke det som er på skjerm eller lerret. Det er følelsen av å bli feira som fenomen.

Når USA kommer i krig, blir nasjonen straks sin verste fiende. Ikke bare fremstiller amerikanere seg som kyniske idioter uten evner til å finne høyrøsta sauegjetere — men Leonardo DiCaprio skal forestille den tøffeste agenten der ute på kjortelfeltet.

Hvordan skal det gå med et sånt land? Er det rart at det blir utsletta av sine egne bankfolk? DiC er tilbake der hvor han aldri burde vært: Aleine i ødemarka med en mobiltelefon. I «Blodige diamanter» eller hva den nå het ringte han til Demi Moore Connelly eller hvem det nå var, og virkningen var som en Great Garlic Girls-imitasjon av Lars Monsen.

Her gjentar han det. Ridley Scott er også tilbake der han ikke burde være: Varehus-autentisk sentrifuge-action i en uforståelig verdensdel. I denne filmen spiller Leo den smaløydeste CIA-agenten i hele det spionbefolka Midtøsten, og for å vise sjelemuskler, starter han filmen med å henrette en stakkars islamistisk avhopper.

Han kjefter på folk og trekker sammen munnen til en slags underbitt enmannskrig som helt sikkert ville skremt fire dachshvalper og en folkesky seksåring. Russell Crowe sitter seter-fet i Langley og overvåker sin venn og kollega via spionsatellitter som skaper større nærhet mellom mennesker enn juleselskaper.

De to snubler seg inn i et komplisert intrige-apparat som i hovedsak består av romantisk mannfolksnakk. Hvis Osama bin Laden eller Al Sallan og di hadde vært mobiltelefon-avlyttere, ville de blitt skremtere enn katolikker av den stygge språkbruken. Men de må ha hørt dårlig etter, for til slutt kidnapper de kjeftesmella Di Caprio for å diskutere politikk og knuse fingre sammen.

Filmen er laget etter en roman av David Ignatius, og filmen er litterær på det viset at den likner en femkupla kamel. Det går opp og ned i forstyrrende forsøk på å skape tempo og spenning, før den slutter med et så gigantisk antiklimaks at til og med SV-ere vil ønske at DiCaprio heller plukka opp en maskinpistol uten lydpotte og gikk av gårde og skjøt for eksempel Hitler eller noen andre som vi fremdeles tør mislike.

I sine verste stunder er «Body of lies» en flyktende reiseskildring med for få hotellbassenger, men i sine aller verste stunder håper du at Viggo Johansen skal bryte inn og si at diskusjonen var interessant, men sendetida er slutt. Liker du mye sverdaction er «Den siste samurai» OK. Men filmen er en skuffelse for de naive som trodde Tom Cruise ville styrke sitt rykte som følende friskus og sørge for intraorientalsk dybdekos.

Filmen starter med daffe Discovery-landskaper og kommer aldri lengre inn i japansk kulturkjerne enn det. Starten er så oppsiktsvekkende campete at det lukter stramt av bruktbutikk. Hovedpersonen Nathan er en sjelelig utkjasa tivoliopptredende. Han fornærmer alle rundt seg fordi Custer skjøt på indianerne. Seint kommer handlingen i gang. I Japan opplever den vene amerikaneren nærkontakt med japanske samuraier, og så skjer det som alle vet fra forhåndsreklamene, at han blir krigsfange i et shangrila-aktig jabblitt-samfunn i fjellene.

Der går den gamle japanske sverdkulturen rundt i kjortlene sine og vedlikeholder fascistiske idealer, noe som merkelig nok imponerer den krigstrøtte soldaten. Det er helt nøyaktig her at filmen svikter. Kameraet idylliserer de enkle landsbyfolka med samme kosedyrvennlige overfladiskhet som når Marokko-turister ser søte barn i slummen. Vi får se en kultur som er fotogen på utsida og egentlig uforståelig rå på innsida, men vi får ikke forklart hva som er så fascinerende.

Råskapen blir oversett fordi folka ser kule ut, og filmen glemmer å redegjøre for utviklingens viktigste ingrediens: I stedet for ånd får vi timevis med hoistende krigs-olstring. Den store samuraigubben kan ikke se seg mett på Cruise, og Cruise føler seg som vinner av «Farmen» da han får lov å bli bestekamurai med Katsumoto. De to går i kamp sammen som Butch Cassidy og The Sundown Kid, og svære, lange, blodige krigsscener sørger for at filmen kjaser seg ut av sin egen poengløshet og ender som OK action.

Sandra Bullock har for eksempel håret i storvask-knute midt på hodet. Hun har t-skjorte under telt-genser. Hun har topplue med oppbrett. Hun går i lang frakk med xl-skjerf som henger i halvknute rundt halsen, hun har pannehår som detter mørkebrunt som nyrøykte kaffiplante-aks ææhh nedover pannen og likner en litt svett beatle.

Noe mer trenger man ikke si om den romantiske komedien «While you were sleeping», for den består for det meste av Bullocks beskjedne alltid-nærvær, perverst sjarmerende vinterhumor, ikke-typiske issvuller som likner sukkertøy fra Soria Moria, løssluppent og frimodig familieliv uten tenkepauser og så sordinert elskov at den ikke ville ha vakt oppsikt i midtgangen i Domkirken søndag formiddag klokka Hun forelsker seg i mann i koma.

Når forstads-erotikeren John Updike og mannefilm-australieren George Miller slår seg sammen, da kan det ihvertfall ikke bli en film til å sette op p på kino 8. Det er ikke «Heksene i Eastwick» heller. Den er tvertimot en bombe under stakken, en buldrende ironi mot kvinners velregulerte puslesamfunn, et muntert nødsskrik i protest mot det Jon Michelet har kalt «Raundalens lyserøde barnehelvete».

Og Miller bruker tungt skyts. Jack Nicholson er mannen i denne filmen. Han kommer til den lille forstaden Eastwick, manet fram av tre kvinners fest-drømmer, for å jage kjedsomheten på flukt. Det klarer han, men jentene viser seg å være noen triste og illojale småbyvesener som bryr seg mer om folkemeningen som også bare formidles av kvinner enn om den mannen som har gjort livet deres spennende og til og med har lært dem magi.

Da blir mannen sur, og fordi det egentlig er djevelen de har manet fram, blir han sur sånn at det virkelig svir. Men kvinnene snur det mannen har lært dem mot ham selv, og til slutt har de omgjort hele det erotiske drømmeslottet til et slags gigantisk dagmamma-paradis, med myke dyr og snille lyder. Jeg tror nok at en del kvinner misforsto denne filmen da den gikk på kino, for etter åra virker det så utrolig at noen kan finne på å drive gjøn med kvinnerollen og dens selvfornøyde småborgerlighet, og norske jenter kan ha fått en slags midlertidig underutviklet selvironi.

For det er en utrolig vital film, morsom for begge kjønn, med Jack Nicholson i den rollen han ble født til; en viril, ekshibisjonistisk påfugl av en mannsdrøm, virtuos på alt han prøver, forståelsesfull inntil det manipulerende overfor kvinnelige svakheter. Akkurat sånn som vi er. Filmen er hans, og derfor skal de tre jentene, Susan Sarandon, Cher og Michelle Pfeiffer, så skjønt forskjellige som årstider, ha stor ære av at de klarer å stjele svære doser oppmerksomhet.

I tillegg har Veronica Cartwright en fantastisk rolle som dommedags-prof eten i bygda. I tillegg er filmen romantisk og poetisk, grotesk og sjokkerende. Susan skrev «Valley of dolls» og før hun slo igjennom, ble skrivinga hennes sett på som reint søppel. John Cleese medvirker som forlegger. Ganske vittig og vulgært. Denne filmen skal du se fordi det gamle Englands upolerbare Emma Thompson demonstrerer setninger på en alien-dialekt som burde blitt den nye ringetonen på mobilen.

Dessuten kaster den evige California-prinsen Will Smith seg utfor en bygning som virker høyere enn Preikestolen og Tastaveden oppå hverandre. Det kiler i magen, det! Det kan også tenkes at du syns det er moro at Bill Hader spiller Andy Warhol, og at filmen introduserer en Fisher King-liknende religionsutøver som heter Griffin. Griffin disponerer verdensskjoldet som skal holde borte innvandrerne og deres dyre, harde oster.

Fordi det oppstår et tidsparadoks som Andreas Wahl ville avslørt selv om det blir utøvd av Boris The Animal, forsvinner skjoldet, og fiendtlige krigsskip siger truende inn i atmosfæren. Boms tilbake til Den helsikes, senile kranglinga er det kjedelige ved filmen. Agentene J og K oppfører seg som eldre vindjakke-ektepar i Kvadrat-garasjen; det pågår ei jamring og klaging som hører hjemme i Dagsnytt Tony Scotts jernbane-arbeidere er kulere enn panserkrysseren Potemkin. Det var første mai i går, en påminnelse om at datoen Best Før for lengst er overskredet når det gjelder den viktigste sosialgruppen i den vestlige sivilisasjonens historie.

Ikke bare gjorde den møkkajobbene, men arbeidernes ideologer fremmet også en politisk oppvåkning som gjorde at de fleste siviliserte land i dag blir styrt av valgte politikere og ikke av gale prester.

Chris Pine har et nymaskulint bruksfjes med faste rådyrøyne som aldri har sett innsida av ei fransk kokebok. Denzel Washington er i seg sjøl den amerikanske arbeiderklassen, og han kan spille alminnelig hedersmann med en halvsvett utstråling som det ikke finnes maken til. Sør-Pennsylvania med ujålete familiehus, skyggegivende stålkonstruksjoner, industri-romantikk og kalde, edruelige motlysfarger som man burde oppbevare på flaske til neste første mai.

Pine står midt i en sms-skilsmisse, og han er en taus og innestengt nykomling. Washington er tvangspensjonert etter 25 år i det private jernbaneselskapet, og han er bitter, men kyndig. Når fotfolka kløner til bremsesystemet på et digert godstog med livsfarlig last, blir det til slutt grønnskollingen og den oppsagte veteranen som skal redde en by med I kontrollsenteret sitter Rosario Dawson og bestemmer over teknikken med skjelvefri stemme. Hun er kvinnefrigjøringas ufjasete ferk-deg-representant i den nostalgiske arbeider-fortellingen, og hun kjører over den feige ledelses-lakeien med tung last.

Navnet Connie åpner alle dører. Atter en konge» er trilogiens usjenerte bresing. Her finnes ingen parenteser. I den tredje filmen tar Jackson ut alt han har og hele kongeriket, og scene etter scene er pustfjernende, øyenstikkende, overveldende og sjelesvimlende fantastiske. Dette høres sikkert dumt ut, men denne filmen er bitvis så vanvittig mye mer imponerende enn sammenliknbare filmer er som helhet, at det føles som om du aldri har vært på kino før. Jeg kan jo ikke røpe alt.

Jeg er nødt til å antyde, og antydningene er hjemløse i Jacksons mesterverk. Skildringene av det endelige oppgjøret med den usynlige Saurons sataniske ildøye og Gollums spinngalne sleiphet eksellerer i det visuelt fullendte, og det finnes nesten ikke en scene som ikke overrasker med sin stormannsgalne poesi.

I fortellingen tumler religion og politikk rundt hverandre som paradoksale lekekamerater fra ulike bygder. Krigshissing og mjuke helgenblikk. Høytid og råskap og kunsthistoriske tilbedelser; du vet ikke riktig om du ser en feiring av Europas glemte heltemyter eller et resymé av religiøse budskap fra Midt-Østen. Gandalv vokser som en kvite-Krist på filmhistoriens mest selvlysende hingst, og Frodo fristes av Djevelen i lavaørkenen og funker som en irriterende tilgivelsestosk.

På dette tidspunktet er det så mye smell i filmen at det er såvidt man får handlingen med seg. Tolkiens verden er de nordeuropeiske mytene, og Jackson sprenger dem nesten med sin overmodige lidenskap for det voldsomme og høytidelige. Fordi han er i stand til å skape en bildepoesi som til og med rettferdiggjør slakt av freda elefanter, blir filmen først og fremst et monument over seg selv. Men ettertanken kommer nok når beundringen har samla litt støv: Dette er nemlig vår film.

Dette er ferking Super-Vestens oppgjør med de onde krefter, og vil den ikke på sikt bli oppfatta som pinlig politisk ukorrekt? Jeg syns vi fortjener det. I hundre år fikk vi skylda for alt. Han blir fort en tjafsete liten kødd og henger med til siste slutt. Så kommer Aragorn, Leolas og Gandalv ridende gjennom skogen, og den hvite hesten skinner som neon.

I Rohan fester man så det likner en fin kveld på Cementen, og Gollum tar seg en spalta Narcissus-samtale med vannet.

Trådene samles igjen i historien. Arwen rir bort i en scene som kunne vært teppekunst. Alt er så sart og solid vakkert. Et lysspyd fra fienden skyter til himmels og varsler at elendigheta starter. Og det gjør den virkelig.

Bauner brenner fra fjelltopp til fjelltopp. Fra nå av er filmen rein voldtekt. Du har ikke en sjanse. Her finnes ikke flater, bare ornamenter. Her eksisterer ikke vinkler, men buer. Frodigheten som vi tapte til funksjonalismen, blir feira som om det dreier seg om et fedreminne.

Alt er uflatt og hemningsløst lyrisk; filmen har en arkitektur og en malerisk identitet som sender oss smilende tilbake til de gode former og de storslåtte eksteriører. Det er en usjenert banalitetsfest for de som forlengst ble leie av seinmodernismens evindelige selvmord. Dette er kitsch, fordi vi liker det som noe gjentatt. Men takk og lov i julens tid.

Mennesket blir skapt ved gjentakelse. La meg også nevne at epilogen er sjarmerende og nesten klebrig i sin uvilje mot å slippe historien. Men så er det slutt. En gang kjøpte jeg pølse i brød, men så bestemte jeg meg for å vente til ekteskapet. Hvis du syns konfirmantundervisningen i Revheim kirke ble for seksuell og rå, er du moden for en Mandy Moore-film. Moore er liksom den andre sida. Den andre sida av «American pie», den andre sida av Madonna og Courtney Love. Moore synger også sanger når hun ikke spiller film, og i denne er hun forarget på faren fordi han gikk fra moren og gifter seg med en blond dame i en buksedrakt som likner en så stygg Jysk-parasoll at den er på tilbud tidlig i juni.

Fordi faren ikke bare ble forelska én gang, men faktisk to, og følgelig har æret forelskelsesprinsippet med ærlig gjentakelse, tør ikke Mandy elske. Derfor omtales kjærligheten med ærefrykt gjennom hele filmen, som når skremte epidemikere forteller om hvilke fjærkre man ikke skal spise i Thailand.

Det er mange pyser i verden, men ikke alle får sin egen film. På filmlerretet kan Jack Sparrows leddlause handikap-sjarm av og til virke litt voldsom. TV gjør ham perfekt. Johnny Depp er egentlig en subtil fyr, men selv spesialister på følsomme munnviker ser ut som støyete plakathysterikere på 20 meter lerret. Hvis boulevardene revner av jordskjelv i Santa Monica, da vil jeg se det på kino.

Johnnys snedige anti-maskulinisme hører hjemme på TV, for der blir den plastisk i stedet for patologisk. Filmen starter som en nesten-farse. Båtsmann Gibbs står tiltalt som Jack Sparrow, Sparrow sjøl er utkledd som dommer. Så kommer chariots of fire-ferda gjennom Londons gater og en engelsk hertug som likner både Gisle Wink og Jabba the Hut.

Barbossa har rota vekk «The Black Pearl», og ansiktet hans er flekket av postfestiske pudder-rester. Derfor er det helt på sin plass at Jack treffer igjen pappaen sin, en mann som antakelig fant ungdomskilden sjøl om det ikke ser sånn ut. Keith Richards er en zprek zombie i sin tid, og dessuten en forgudet bad boy uten anger og frelse.

Penelope Cruz er innledningsvis utkledd spanjol, en slags Kjøpmannen i Venedig-transe som antakelig funker fordi lyset er så dårlig: Dette er den tida da de hadde fyrtøjet i stedet for litium-batteriet. Cruz spiller ufullført spansk nonne fordi Sparrow kom forbi med sin lespende gange og sine uberegnelige sverdfakter.

Dama kan likevel ha funnet ungdomskilden, og det virker også sannsynlig, for hun var med i noen gamle Almodovar-filmer og skulle egentlig ha liknet en Mallorca-turist. Herfra starter et småkult, finsnekra eventyr for veldig blide hjemmeseere. Svimete svermerier mot zombiemannskap.

Djupe appelsinfarger som om verdens digreste parafinlampe skinner på dauingene, som om psykoanalysens dunkle sjelebelysning har lagt sin elsk på kaptein Sparrows skip mens den deilige musikken dundrer som en venstrehånds Tsjaikovskij uten årstall.

Pappaen til Penelope ser ut som Johnny Cash. Han har et magisk sverd. Han er the Man. Han har et ildsprutende skip. OMG, som Kristin Halvorsen ville ha sagt om noen fortalte henne at det er sånt man sier nå. Keira Kinghtley var egentlig Pirates-dama. Men Cruz har bein i nesa som en rhinocerotidae, samtidig som hun ser ut som en altfor nyvaska Woodstock-deltaker i sitt hodebånd og sine falleferdige kjoler.

Tango og deretter poetiske, upålitelige havfruer i Whitecap Bay. Kappløpet mot ungdomskilden starter, men hjelpepresten forelsker seg i Syrena med halen, og seinere enn alle andre kommer spanjolene, for de har så elendige flyselskap. Dette er nydelig, skamløs søndags-underholdning på en lørdag, og du kommer til å elske den på TV.

Også fordi Depp sier til Penelope Cruz: Hvis du hadde en søster og en hund, ville jeg valgt hunden. Det er fornærmelsen sin, det! Når engelskmenn ikke har noe å gjøre, lager de en ny versjon av Hitchcocks «The lady vanishes». Nei, det er ikke gjort så mange. Men denne ble laget for TV i Dame forsvinner fra tog.

Norsk komedie om at mislykka dopingforsøk ender med kidnapping av en kjent hest. Det er den som heter Berlusconi. En film om å kidnappe den italienske politikeren ville antakelig blitt morsommere. John Travolta spiller militær etterforsker i et uniformert miljø som ville ha skremt jerv og jørn og julv. Regissøren Simon West konstruerer en kaserne-kulde som i grunnen ville tatt luven fra de fleste forbrytelser, og i dette patetiske polar-landskapet skjer det at generalens datter blir funnet naken og seksuelt mishandlet midt på ekserserplassen.

Dama har hatt et utadvendt privatliv. Hva annet kunne man vente enn at hun ble mishandla. Så følger vi Travolta gjennom en etterforskning som er smertefullt motbydelig og fullstendig uinteressant, i og med at det ikke finnes mennesker å identifisere seg med eller en verden å like.

Noen regissører tror det blir ålreit underholdning av å reindyrke ondskap og tarvelighet så konsekvent at publikum ønsker at alle skal dø i slutten. Der var den sannelig igjen! Ifølge fortellingens politiske forutsetning rammer istida i løpet av en ettermiddag, fordi luft fra troposfæren hales ned av dårlig vær.

Dette fantastiske naturfenomenet er visepresidentens skyld. Regissøren Roland Emmerich fikk ideen til filmen da han spilte inn «The patriot» og irriterte seg over naturens uberegnelighet. Dennis Quaid spiller en ibsensk folkefiende som har kalkulert dommedag på computeren sin og plutselig får så ubegripelig rett at alvoret blir større enn intelligensen.

Han har avla ungdomshamsteren Jake Gyllenhaal, som sitter i Nasjonalbiblioteket i New York og ser på at vannet stiger. Etter at fagfolk har halt forskjellige tvilsomme kompetanser fra rom til rom, må Quaid ta en Jack London. Han utstyrer seg med forstadselitens allværsjakke og går over innlandsisen til NY, der ulvene herjer med studentmassen.

Dumme filmer er ofte underholdende. Dette er en lektorkalypse. Kamerater ligger døde tilbake med hull så store som golfballer i kroppen. Bygningene i Hue er brennende skall som ikke brukes til annet enn krig. Kanskje venter snikskyttere bak neste hjørne. Guttungene fra USA rykker fram med hypnotisert munterhet. Først så vi Oliver Stones personlig opplevde Vietnam i «Platoon». Det var en bevegende film. Nå kom utforskeren Stanley Kubricks «Full Metal Jacket», og den er kald, skremmende, analytisk og pessimistisk.

I Kubricks krig er det ingen å holde med. Der er ingen som burde overleve. Filmen viser hvordan vanlige, unge menn får sin metall-overflate, og hvordan krig blir en slags sinnstilstand. De unge amerikanerne i Kubricks Vietnam-film blir omstø pt til prosjektiler og kan bare brukes i krig. Når den ene av dem bekymrer seg over at det kommer til å bli vanskelig å finne noen det er lov å skyte på hvis han kommer hjem til USA, da vet vi at det beste ville være om han ble i Vietnam.

En scene ingen vil glemme fra «Full Metal Jacket»: I en utbombet fabrikkbygning sitter en vietnamesisk snikskytter. Han skyter den amerikansk troppens speider gjennom beinet, så han blir liggende hylende og blødende midt ute på en åpen plass.

I sikkerhet sitter kameratene og ser på. De vet at snikskytteren har skutt speideren i beinet for å lokke dem fram. Hvis en av dem går ut for å hjelpe, vil han bli neste offer.

Snikskytteren sender en kule gjennom den skadde soldatens arm. Han skriker i dødsangst og smerte. En av kameratene trosser ordre og går for å redde ham. Han blir skutt gjennom beinet. Avdelingen sender en haglskur av meningsløs ild mot tomme murvegger. Det ligger to skrikende menn og blør ihjel på den åpne plassen. Scenen er uhyggelig sterk og inneholder en bokstavelig talt blodig ironi. Den som har sendt ut en mann i krigen, vil alltid bli nødt til å sende også nummer to.

Alle vet at begge blir drept, men det er umulig å la det være. USAs såkalte engasjement i Vietnam var en forferdende «bordet fanger»-operasjon, der amerikansk ungdom ble tvangsendt til Asia for å dekke opp for de amerikanerne som ble sendt før dem. I Vietnam lå det en kamerat med hull i beinet.

Andre måtte dra for å hjelpe ham. Siden måtte det komme noen nye og hjelpe dem. Logikken er åpenbar og handlingene meningsløse. Kubrick har også utforsket hvordan man kan få mennesker til å utføre så meningsløse handlinger. Det er så ille at garvede filmseere ler forlegent og ser på sidemannen.

Vi møter en treningsleir for rekrutter i USA. En av amerikansk films mange tøffe sersjanter skal trene opp gutter til menn. Kubricks sersjant er den verste av alle. Han temmer guttungene med hemningsløse ydmykelser. Han kobler voldsopplæringen til de verste seksuelle vulgariteter. Kvinneforakten blir en viktig del av metall-skallet, det er som om de kommende soldatene trenes til å håne livets opphav, kvinnekjønnet. Kubrick viser hvordan det vi grøsser over blir en del av kameratskapet og personligheten.

Når helten møter en venn fra rekruttiden i jungelen, sier han ikke goddag og takk for sist, han inviterer til sex med mora og søstera si. På julaften er sersjanten forsanger på brakka: Soldatene sover med geværene sine og gir dem jentenavn.

Kevin James spiller en ansatt i dyrehage, og han får det for seg at jobben hindrer ham i å få dame. Dyrene røper at de kan snakke for å overtale ham til å bli. Dessuten fikk den en Oscar for beste spesialeffekter. Masse action, Claudine Auger som Bond-jente. Regissert av Terence Young. I de unyanserte californiernes Brøyt-land går John Travolta rundt som vanlig grønnsakdyrker og bilmekaniker inntil et hvitt lys plutselig gir ham intelligens.

Det oppsiktsvekkende fenomenet forvirrer alle. Denne anstrengt menneskelige filmen mangler alt, bortsett fra varighet. På samme måte som vi tenkte om Miley Cyrus: Hva skal skje med Uma Thurman når hun blir voksen? Tarantino har skiftet søye-beite.

Thurman er for øyeblikket en motvillig, sydame-mager åring med upålitelige skuespiller-talenter. Dette går ikke bra. Kanskje må hun leve med levebrødsting som «The accidental husband». En urimelig komedie om ei dame som ikke finnes og to menn som aldri eksisterte. Thurman gir kjærlighetsråd i radioen.

Kvinner lytter med hormonfjes i bilene. Det gjør også menn, bortsett fra at det ville aldri menn gjort, for de syns kjærlighetsråd er verre enn å stanse på nærmeste bensinstasjon for å spørre etter veien til nærmeste bensinstasjon. Dessverre skjer den ulykken at eter-kynikeren Thurman skremmer bort toskatrynet som brannmannen Sullivan var forlova med. Han vil hevne seg, og får en av disse nye løgnas-inderne til å hacke ekteskap med radiodama. Dermed må hun sørge for anullering før hun kan gifte seg med Colin Firth, som er forlegger og så verdig forvirra at han kunne spilt Hugh Grants bror i en hagefest-farse.

Umas sjiraff-fjes har aldri virket usikrere, også da hun våkner bakfull i brannmannens seng og åh-er seg verre enn røykdykker uten oksygentank fordi hun tror at NYFD-hunken har vært ute med den store teleskop-liften sin. Thurman går rundt i en lyseblå drakt som krøller seg på rompa og får den til å se fettsugd ut.

Isabella Rossellini er medikasjons-blid tyskerdame på melkebar. Sam Shepard spiller poengløs pappa som om han ser fram til hjerteinfarktets befrielser. Det finnes ingen å hvile engasjementet på her. Det glade budskap for fansen: Nå handler det om at Troy og Gabriella sliter så voldsomt med tanken på at de må gå på forskjellige colleges at de setter opp en musikal.

Sci-fleip-filmen «Men in black» er var i så sivilisasjons-skjønn og politisk overflødig som om Diesel skulle ha lansert en laserstyrt taco-deodorant i form av Johnny Holmes. Dette er enda en film for de som allerede har alt, har sett alt, vet alt, kan alt og er i stand til å redegjøre for sytten re-rønna ettermiddagsserier i tv uten å trekke pusten eller la vannet gå.

Si Roswell tre ganger etter hverandre uten å tenke. Bruspulver uten vann er bedre enn stjernestøv, og den som ikke vet hvem Will Smith er, kan levere inn sertifikatet sitt ved skranken og bestille hestedrosje hjem. Det går rundt en spesialavdeling av FBI og utsletter hukommelsen til alle de som har sett romvesener på jorda. De desimerer også uvesen-bestanden, for vi har flere kosmiske gjester enn det fins organiserte Ap-folk på kommunens feriehytter.

Universets innvandrere bor midt iblant oss og ser ut som oss, men inni er de aldeles ikke like. Sylvester Stallone er en sånn.

Det er derfor han snakker så rart. For x-filologene og x-filosofene gjør dette opp for de siste femti åras viktigste frustrasjon blant ungdom med unødvendig utdannelse: Hvordan har myndighetene klart å skjule det veritable juledrysset av ufoer som stadig daler ned i skjul uten en gang å bli sett av hyrdene på marken. Tommy Lee Jones spiller den erfarne Ray-Ban-ridder og uffis-jeger.

Han verver bohempurken Smith fordi jorden er truet av romvesener som leter etter det alternative kosmos i ei risteklokke. Anthony Hopkins foredler et uverdig landskap med sitt litt aristokratiske Howards End-nærvær, den spanske spyfluen Antonio Banderas hopper og spretter hollywoodsk i så mye ansikts sved at han kunne ha tjent til et helt bakeri, Catherine Zeta-Jones likner på tynnvokala blondebonde fra «Tatt av vinden».

Ryktevis undertrykte bønder i hvite hatter vifter med ting og vil antakelig ha frihet, og den machokledde Carl I. Hagen-populisten i svart maske skvetter rundt som pusepiss og utfordrer autoritetene. Underholdende på et slags Jackie Chan-vis. Den buldrer tidsriktig som en defekt sentrifuge med alle de kanalene som Sir Rund har stilt til rådighet, men den buldrer ikke mekanisk. Handlingen vandrer hyllelangs i fantasiens ytterkanter og dikter virkeligere verdener enn de du ser på vei hjem fra jobb.

Dramatikken er rå og røff og skremmende, og budskapet er egentlig så vanvittig at ingen kan ta det alvorlig. Handlingen verser fra tvilrådighetens ridder Frodo og hans sterkt ambivalente korttids-kamerat Gollum til Aragon og hans følge av alv og dverg for deretter å stikke innom de to ekstra-hobbitene som mistet seg sjøl i kampens hete og på paradoksalt vis havner hos entene, de levende trærne.

Den visuelle festen fra «Ringens brorskap» fortsetter. Alle Sarumans underjordiske skarer blotter sine tallrike tannstillinger og rauter mot de rene og sterke.

De sorte rytterne har tommere kappehetter enn noensinne og rir langhalsa drager i lav høyde. Gollum er så grusom å se på at han alene burde ført til 18 års grense. Splatter-Jackson har virkelig sluppet laus de groteske synene sine. Fordi verden er som verden er, føles «To tårn» som en samtidskommentar.

Jo lengre filmen blir, desto sterkere oppleves den som en slags krigshisser-orgie. Ringens brorskap» var magiens film. Fra før hadde samfunnsbevarende krefter som politiet, den internasjonale karatebevegelsen og norske videoleiere mistet tålmodigheten med borgerkrigen i de amerikanske storbygatene.

Nytt er det at også fjerne solsystemer blir irriterte. I den drastiske renovasjonsfilmen «Predator 2» overtar et ulovlig innvandra udyr, forkledd som reorganisert prismekrone, den daglige slakten av minoritetsgrupper som vanligvis er pålagt Mel Gibson, Bruce Willis, Sylvester Stallone, Steven Seagal og så videre.

Det høyteknologiske villmarksvesenet en bokstavelig talt skarp kritiker av USAs Mellom-Amerika-innblanding i «Predator» har like liten forståelse for sosiale årsakssammenhenger som et britisk regjeringsmedlem, det utfører rituell flåing med gløden til et norsk elgjaktlag, og bare etter få minutter komplett klippekaos ligger det igjen flere invalidiserte spansktalende enn i et fotball-VM.

Flyttingen av slakteventyret må likevel sees i dramaturgisk sammenheng. Å intervenere mot amerikanske soldater ble før golfkrigen ansett som uheldig, men forståelig. Nå er det ikke bra. Den vitale regissøren kaster seg over en litt smalskuldra handling: Han jager avgårde med bråk og brutalitet. Hopkins har utstyrt «Predator 2» sånn at den skal kunne sees med øynene igjen, høres av naboen i dusjen og stanses av norsk filmsensur.

Den kom aldri på kino i Norge. Den mildeste i filmen er Maria Conchita Alonso, som griper asfaltcowboyer i skrittet og hveser mellom tennene slik folk gjør etter komplisert odontologi.

Men jeg vet ikke. Det er noe logisk høstlig og uavvendelig med denne formen for jakt. Fullstendig meningsløse eventyr er lette å følge med i og vanskelige å mislike. Amerikansk julefortelling om skilsmissebarn som vil få foreldrene sammen igjen.

Det eneste interessante er at ungene spilles av årets ungdomsfunn Ethan Embry og Thora Birch. Lauren Bacall er bestemor og Leslie Nielsen nisse. Den har egentlig dårlige vekstkår i en kompromissløst egosentrisk verden der serie-sentimentaliten vikarierer som følelses-alibi. Kjærligheten er prangende til salgs i «Farmen» og «Jakten på kjærligheten», den smiler liksom-privat i VIP-køer utenfor Ringenes Herre-premierer og er en plakat for selvrealiseringen.

Kjærligheten er medie-drivstoff som forbrenner på VGNett-sider og kanskje ikke kan resirkuleres. Derfor er det litt hyggelig når det kommer en eksentrisk liten film-underfundighet og formulerer styrken og uskylden i følelsenes grunnleggende ufornuft. En liten gutt i Davy Crocketts pelsjegerlue, ei opprørsk jente som bruker kikkert som sin superevne og ellers leser nifse bøker om ting.

De er de utstøtte i det stabile samfunnet New Penanze i Tilværelsen er organisert som en ryddig speiderleir, der hensiktsmessigheten travler rundt med sin imponerende oppfinnsomhet. Edward Norton leder Fort Lebanon med saklig, sosialdemokratisk vennlighet, men det hjelper ikke: Det vil alltid finnes de som føler seg til overs.

Bare kjærligheten kan redde dem. Alle snakker demonstrativt streit som om de leste fra ei folkeskolebok om naturen. Det skaper en merkelig, sorgfylt ironi, det skaper den avstanden som gjør at du kan oppleve verden som både pussig og rørende, to egenskaper som verden virkelig behøver.

Den samme skjørheten i bildefortellingen: Filmen forenkler det kompliserte ned på bruksanvisnings-nivå. Shakusky med Woody Allen-brillene sier at de skal rømme, og så gjør de det. Nei, menneskelig betyr ikke at den kommer krypende ut av TVen og klasser på hypofysen din med klamme fingre. Menneskelig er helt ålreit. Mike Newells film holder intelligent hekkan med noe av det kjekkeste som fins: Den oppdikta, kule overklassen som er så høydraulisk hevet over hverdag at den kan hengi seg til ironi som heltidsbeskjeftigelse.

I denne filmen møtes den til fest fem ganger. Det er like deilig, utspekulert voldsverbalt vittig hver eneste gang. Den sjarmerende ungkaren Grant, en slags halvveis ikke-deltakende don juan i en svært begrenset biotop av nevrotiske damer, treffer amerikanerinnen Carrie Andie McDowell i bryllup og forelsker seg.

Fargerike og til dels rørende engelske aristokrater stimer smokingkledd fra klynge til klynge som hjernehekkende, småhakkende pingviner; alle observert med lattermild distanse og en slags omsorgsfull kjæledyr-kjærlighet.

Vi liker dem fordi de som parasitter betyr mindre enn parakitter og fordi personlighetene er utviklet med en slags overdreven understatement. I midten står Grant med gåtefullt alvesmil og holder uanstrengt interessen i sin hvite lille hånd.

Et England å sette pris på. Det er en velgjørende film fordi den er så velsignet annerledes. Den plasserer dessuten drømmen om himmelbestemt kjærlighet der hvor sånne fenomener hører hjemme: Blant de intelligente med så god tid og råd at de har anledning til å kjenne etter. Raimi gjør noe av det samme som Tarantino, han lar film-mediet få spille hovedrollen. Når du ser bakfra at en mann får et skuddhål i hodet på størrelse med en golfball og når sola faller på skrå gjennom brystkassa til en annen, da er det ikke film lenger, men en vidunderlig inne-spøk mellom de som har vært så mye på kino at de vet at alt som skjer der er noe tull og liker det sånn.

Sharon Stones heltinne-skikkelse er ikke en gang i nærheten av å være ukeblad-alvorlig ment. Hun kommer sorgfylt ridende inn i den tradisjonelt korrupte småbyen, og ansiktet forsøker så intenst å se ut som Clint Eastwood i «For en neve dollars» at øyenbrynene nesten går av ledd. Baren hvor hun treffer lokalbefolkningen kunne like gjerne vært Mos Eisley sjekk «Star Wars»-kunnskapene , med åndelig deformerte og støvskadde pub-menner som ville ha knekt en brukket svanevinge og svelgt en blind kattunge om de hadde fått sjansen.

Her hersker den enestående psykopaten Gene Hackman, og han setter også i stand en Wimbledon-liknende duell-turnering som til syvende og sist skal skaffe Sharon Stone «Ondt blod i Vesten»-hevn.

Russell Crowe er Ivar Dyrhaug-liknende prestesympatisk og en søt helt. Leonardo DiCaprio ser ut som en Sharon Stone-miniatyr i porselen. Men folk som pleier å leve seg inn i handlinger, kommer til å føle at noen driter ut livsinnholdet deres. David Leans filmatisering av Pasternaks roman, storartet på mange vis, med Omar Sharif og Julie Christie i hovedrollene.

Handler om en russisk lege og poet som forelsker seg i den revolusjonæres hustru og trøbler seg gjennom revolusjonen. Noen scener ble filmet i Francos Spania, og da de laget scenen der en menneskemengde synger sosialistsanger, kom det spanske politiet.

Klokka var tre om morgenen, og folk hadde våknet og trodde at dikatotoren var kasta. Dette er en aldeles utrolig lørdag. Filmtilbudet på normalkanalene er så variert og så bra at det kunne ha reflektert noens bursdagsønsker eller en døende manns fortelling om hva han syns han gikk glipp av. Jeg valgte «Melancholia» sjøl om den blir vist seint på kvelden. Det er OK med djup i mars. Den første timen lurte jeg på hvorfor folk egentlig skal se denne filmen, som er den mest gjennomførte dystopi av alle tenkelige nedtryktheter.

Så opplevde jeg at historien gradvis går tilbake i den skjulte hukommelsen vår og gjenskaper en glemt fornemmelse av det forferdelige ved å være menneske.

I en post-apokalyptisk verden uten Ikea og Rema har mennesket gått tilbake til det urstadiet der hver dag var en vill, vaktsom og fryktsom kamp for overlevelse. Jeg må si det rett ut. Jeg ble vettaskremt av denne filmen, for den gjenoppvekte den følelsen som vi egentlig fortrenger: Jeg leder barn til en ubarmhjertig verden som ender med døden. Det er så i alle gampeskauer og kampeknauser grusomt at tilværelsen må bestå av selvbedrag for å bli utholdelig. Dette er en film om livet blant arketyper, det er en film om at Gud er nødt til å finnes i Universet fordi det ellers er uten mening og håp.

For Viggo Mortensen er sønnen Gud fordi det er han som gir behov for håp, og det er sønnen som gir ham kraft til å fortsette. Vi må bære flammen videre, sier Mortensen etter at kona har gitt opp alt og valgt døden. La oss si dette sammen, dere: Vi må bære flammen videre.

Men tull til side. Flammen er ikke bare den darwinistiske overlevelses-fascisme; den er trangen til å være et menneske i en verden skapt for dyr. Den er behovet for at noe er vakkert, kjærlig og godt. Sønnen er virkelig som en engel.

I en dramatisk, sisyfosisk kamp for ikke å bli drept og spist, stanser han og vil hjelpe andre på egen bekostning. Verden er fortært av den store flammeslukeren; fargene er ikke bare utslettet, de har opphørt å eksistere som fysisk fenomen. En paradoksal kraft har tatt selve lyset fra Jorden og etterlatt den i en koma-kald og ufruktbar gråhet der ingenting kan vokse. Dyr og planter er døde, og de siste menneskene livnærer seg ved å spise hverandre i en hensiktsløs, nytteløs og destruktiv overlevelsesfrenzy.

Far og sønn gjemmer på to patroner. Målet er at de skal slippe å bruke dem på seg sjøl. Viggo Mortensen har den sorten rolle som sjelden blir belønna med priser for den er ikke versatil i vulgær forstand, den er ikke flørtende eller flott eller voldsom.

Her er ingen heftighet eller framvisningsberuselse, men Mortensen kan alle de såre ansiktsuttrykkene til en desperat far.

Han kan holde et barn slik man gjør det i en krise. Ansiktet hans har tvilen og forsakelsen og smerten til en far som vet at han ikke kan gi opp samtidig som han ikke orker mer. Han er magrere enn en ljå, kroppen og ansiktet er som mishandla av sult og sykdom, for det finnes ikke C-vitaminer eller særlige andre -aminer lenger.

Han gir troverdighet til det universelle foreldre-martyriet, det virkelige martyriet som ikke er å dø for sin Far, men dø for sin sønn. Samtidig er filmen en skildring av hva det er som skaper mennesker og gjør dem til noe spesielt i Universet. Det vi kaller moral er livsvalg, og for de aller fleste funker det ikke i ekstreme livssituasjoner. Men Gutten er den velsignede som bærer flammen gjennom kulden, og pappaen hans er en slags ledsager på vei mot kanskje frelse eller kanskje et snilt humanetisk manifest.

Humanetikere tror på Gud, de vet det bare ikke. Filmstilen er full av flashbacks. De er vanligvis irriterende, men i «Veien» funker de som bindeleddet mellom den siviliserte verden og den primitive. Men samtidig en film til gjenkjennelse. Dette er filmen som faktisk og uten sms-stemming tar livet av Gwyneth Paltrow etter få minutter, akkurat som Steven Seagal i «Executive decision».

Sånne opplagte overgrep mot publikum bør det være gode grunner til. Det finnes mer fengende fenomener enn kjendiskvinne som er tynnere enn orkidé-stang, og det er smittsom sykdom. Også «Contagion» skildrer vårt oppgitte sårbarhet og vår yrende evne til selvoppholdende kreativitet. Steven Soderberghs sobre dramathriller skildrer smitteforløpet og de fortvilte ansiktene, politikken, forskningen og løgnene da ei amerikansk dame kommer hjem fra Hong Kong med et virus som er en uhellig allianse av gris og flaggermus.

Et enda verre monster er internett-bloggeren Jude Law, som lurer millioner av mennesker med sine falske opplysninger om at forsythia er en kur. Dette er så vidt jeg vet den første filmen der alfa-psykopaten er en blogger. Det kommer nok flere. Soderbergh har laget en nydelig film som skildrer komplisert samtid uten jålete overdrivelser og uten monumentale urettferdigheter. Paltrow dør akutt på kjøkkengolvet, og mens ektemannen Matt Damon følger til sjukehuset, slukner også sønnen deres.

Matt Damons utvilsomme vantro og sorg bidrar til at vi føler med alle. Veien mot frelsen er brolagt med deilige skuespillerfjes. Når epidemologen Kate Winslet drar fra bygd til bygd, er det nesten sånn at du takker virusene. Laurence Fishburne har fartstid som etterforskningslege fra «CSI», og han er fremdeles så ukjapp i kjakene at det ser ut som om kompakt dugelighet tynger ned kinndynene.

Og midt inne i gåtene som er større enn en ugrei wordfeud-dag, der går Jennifer Ehle og tar livet av sjimpanser for å skaffe en vaksine. Soderberghs stilsans og skuespillernes uangripelighet skaper den særegne spenningen og den sorgfulle stemningen i «Contagion». Dere kommer ikke til å skru av. Kvinner er av natur bevarings-orienterte. En hverdagslig investering i to Stueland-stoler til fjorten tusen kan være nok til at de blir motstandere av ødeleggelsesvåpen og ekspropriasjonslover.

Hvis du ser en katastrofe-film sammen med kvinner og Los Angeles detter sammen i smektende ildtunger, vil de tenke på at serviser går tapt. Uten at noen har rukket å ta dem ut av oppvaskmaskinen. Det er grunn til å ta kjønnsforskjeller alvorlig om man skal skjønne den omfattende ambivalensen som gjør seg gjeldende i film-vurdering. Menn har hele livet drømt om å myldre isa snøballer gjennom utstillingsvnduene til forgangne Marnburg, og når de får se skyskrapere knekke som fyrstikker og knuspre som knekk, blir de ustyrlig viltre og vil springe ut på markene og hive småstein etter trekkfugler.

I den skjønne, sjelestyrkende ødeleggelsesorgien «Vulkanen» blir hele Los Angeles oversvømmet av gulpseig, grøtveltende lava laget av samme stivelsesstoffet som brukes i gatekjøkkeners milkshake, metylcellulose med like høy temperatur som Pamela Andersons hjemmevideoer.

Tommy Lee Jones blir sotetere og sotetere og ser til slutt ut som en syttitallsfilm om at vi alle er negre. Anne Heche blir unyttigere og unyttigere og ser ut som en syttitallsfilm om at kvinner også kan arbeide i gruver.

Noen må stanse invasjons-geleen fra jordens ildtre indre. Noen må ta ansvar, som håndball-kommentatorer sier. Tommy omgjør gatene i L. Mick Jackson er regissøren som laget «Bodyguard» og «L. Han er med i filmglades aftenbønner. Tommy Lee Jones spiller advokat med soldatbakgrunn, Samuel L. Jackson er offiseren som lot folka skyte. Guy Pearce og Ben Kingsley spiller også. William «Eksorsisten» Friedkin regisserte i De sitter ikke ned og diskuterer om folk drakk i Dagbladet, og de støkker ikke hvis VG skriver at det blir en katastrofal flått-sommer.

Her er VHS-mennene tilbake. Jeg skal ikke undervurdere lesere ved å skrive at «The expendables» mangler de kvalitetene som ville ha kastet nytt lys over Cuba-krisen. Når Sylvester treffer Stirre-Sandra et sted ute i et etnisk-ivrig tangohelvete, må hun stå og se på at han tisser på naturen slik jenter ofte må når man følger dem hjem — og, vel, det tar sin tid. Men det egentlige opphavet til all overdreven action tar seg fortsatt bedre ut på lerretet enn femten meter Leonardo DiCaprio.

Filmen starter i Somalia, der piratene har tatt feil amerikaner. Stallone dukker opp sammen med Englands testosteron-alibi Jason Statham, svenskenes svar på gamle Holmenkollen Dolph Lundgren og noen adekvate fyrer til.

En av dem får en uventa sms, og så smeller det. Det fortsetter det med. Amerikanerne har i grunnen ikke vunnet noen krig siden nordstatene slo sørstatene, men disse mennene ville i hvert fall ha klart Liechtenstein aleine.

Creedence ruller musikk fra kassett-teipens dager, og så kjører Mickey Rourke inn i handlingen på Harley og er iført avtagbar meksikaner-maskering. Rourke pleide å se ut som en knetråkka trolldeig-gubbe, men han begynner å få orden på fjeset sitt, og dessuten kan han snakke. Rourke mumler fint, behagelig og lenge. Så dukker Bruce Willis og Californias guvernør opp i samme kirke, men de er bare med for premierefestens skyld og blir fort borte.

De seriøse leiesoldatene drar til øya Vilena, der Eric Roberts går rundt med velstandsbrunt ONS-tryne med hvit snipp og ser ut som om han arva Erik Solérs frisør. På det tidspunktet har Statham mista dama si, gutteklubben har tapt Gunnar Lundgren til narkomanien og det lokale selvstyret i Vilena gikk tapt til den amerikanske kapitalismen. Det varer ikke lenge. Det er en minneverdig scene for VHS-folket da Statham sitter i bare t-skjorta i fronten på Stallones fly og pøser maskingevær og brennende bensin.

Etter hvert oppstår den fyrige feiring av kalifornisk nyttår som vi pyrofile kom for. Og Stallone tar en Rocky ved å bli seriøst banka opp. Men det er stort at noen har giddet lage en nostalgisk muskel-action. Stallone brakk faktisk nakken i det avsluttende slagsmålet. Kjekt å se igjen. Om å ødelegge Silicon Valley i California for å få mikrochip-monopol.

Amanda Peet og Ashton Kutcher. Så vondt at det kan oppleves som meningsfylt. Ashton Kutcher er en så dårlig skuespiller at en lege kanskje kan hjelpe ham. Det virker som om ansiktsuttrykka hans ble utsatt for et penicillin-resistent bakterie og såvidt overlevde i respirator. I «A lot like love» finnes det en bråte øyekast, og de er virkelig oppsiktsvekkende. Her finnes øyekast som antakelig datt ned av stellebordet, her er øyekast som ville sagt fisk i en katteutstilling, øyekast som likner musikken på en nattklubb i Bulgaria, øyekast som man ikke har lov til å hive i svart dunk, øyekast som hikker og raper og oppfører seg som uferdige befruktninger.

Kutcher har evneveike øyekast med munnen når han bærer solbriller. Ashton Kutcher og Amanda Peet møtes til tilfeldig sex i flytoalett, og dernest forstår vi at de etter noen år skal bli ordentlige kjærester. Det blir som å sitte i dyrehagen og vente på at pandaene skal parre seg. Bare de patologiske blikkene og de usunne bevegelsene med munnene. Apoteket er like rundt hjørnet. Peet tilhører egentlig den store gruppen kjappe birolle-skuespillere, og i denne filmen utgjør hun den intellektuelle ettersom hun tar uskarpe bilder.

Kutcher tilhører Demi Moore, som har mye fritid, og er følgelig et leketøy med utbrukte batterier. Kurtisen mellom Peet og Kutcher består for eksempel i at de spytter på hverandre i japansk restaurant og putter sugerør i nesa. De synger også Peter Cetera.

Dette er en dårlig likt og nesten ukjent romantisk komedie med relativt store navn som Katie Holmes og Anna Paquin. Venner samles til bryllup. Men brura og den ene brudejenta har konkurrert om brudgommen, og de er visst ikke helt ferdige med det. Dere som kommer til å like denne filmen, vet om det sjøl. Galt Niederhoffer har fått lov å regissere etter sin egen roman.

Det skjedde aldri med Hamsun. Hun var med og skrev film-tilpasningen av «Prozac nation». Dette er ukas mest overraskende innsiktsfilm. Ikke overraskende for de som allerede liker Nicolas Cage mentalt skjøre balanse så godt at de ville være villige til å kjøpe den på jernbanetoaletter, for de vet hva de får når The Cageman spille sårbar mediekjendis som egentlig bomma på alle de viktige tingene i livet, mens han i grunnen bare forsøker å imponere faren sin.

Heller ikke for de ubeskjedne elskerne av Michael Caine, for Caine er som et slags univers. Man føler seg som akvarie-eier når man leier en Caine-film. En liten verden blir en del av stua, og i den flyttes sandsteinfjeset til den lakoniske bekengelen Michael rundt og er universets ufødte midte. Hvis det noensinne blir danna et nytt univers, er Michael Caine det eneste som blir beholdt fra vårt. Han er så uanstrengt. Han kan vente på bussen og få det til å se ut som en sentimentalt-ironisk handling.

Ikke at han venter på bussen. Den venter på ham. Filmen vil heller ikke overraske de som skjønner at tilstedeværelsen av ei tjukk datter betyr at filmen skal få et sigende tyngdepunkt. Den tjukke dattera vil alltid være i manusforfatterens bevissthet som en form for fortellermagnetisme — hun suger interessen. Hun er som et svart hål. Nicolas Cage spiller en TV-værmann i Chicago.

Kona har gått fra ham. Dattera har feil klær. Han er sønn av en kjent forfatter, som plutselig begynner å dø av kreft før sønnen får bevist at han er en fantastisk amerikansk suksess, sjøl om rånene hiver fastfood etter ham fra bilene sine.

Værmannen lever i et eksistensielt vakuum. Han er ikke en fiasko, det er bare det at suksessen hans ikke teller på samme måte som den gjør med andre mennesker. Han har fått utdelt en ugyldig karriere og lurer på hva grunnen er.

Filmen er laget med et fravær av følelser som er vittig og samtidig bevisst usannsynlig. Man forteller en historie som ingen skal trenge å identifisere seg med, og følgelig går det an å kjenne seg igjen.

Kopierer du virkeligheten, vil ingen føle seg truffet. Jente slipper ut av fengsel og fortsetter med å danse. Hugh Grant i den rollen han alltid vil bli husket for. For hengivne midtbane-nordmenn er «Moneyball» en rørende fortelling om Drillo og hvorfor de skrættende dansker bare er ville dinosaurer.

Men mest av alt består filmen av et slags verdenshistorisk samspill mellom Brad Pitt og Jonah Hill. Baseball er amerikanernes nasjonalsport. Fram til sånn ca. Du skal slå så hardt du kan og løpe så fort du kan. Det står i Bibelen. Når han ikke får penger til stjernespillere, hyrer han en nervøs økonomi-nerde fra Yale, spilt av Jonah Hill i et blazer-streit snillgutt-kostyme som får ham til å likne en gospel-arrangør i Fredheim Arena.

La meg bare si dette fort før jeg ombestemmer meg: Det er som å se kuer fly. Hill var i ferd med å gro fast i teite pubertetsroller om å onanere, og plutselig sitter han der og er en rørende, overbevisende, imponerende ekspert-hvalp med betydelig kroppsmasse.

Og ikke bare det. Han spiller mot den modne utgaven av Brad Pitt så det oppstår den magien som skal finnes i pysefilmer som denne: To skikkelser skaper et fellesrom som de bærer med seg fra scene til scene, sånn at du kan føle dem som en enhet. Jeg tror det skjedde oftere før, da folk laga film fordi det betydde noe for dem. Det skjer nesten aldri lenger. Jeg liker den voksne Brad Pitt. Han spiller uten selvopptatthet, og jeg innbiller meg at han har vært superpappa og Angelina Jolies flyplass-assistent så lenge at han har lært seg å kommunisere med mennesker og ting.

Han forsøker ikke å skrike og hoje så tårevætende at Oscar-juryene skvetter i buksene sine. Han gjør det verdig og enkelt. Han ser på folk. De to skaper en veldig behagelig film. Og Philip Seymour Hoffman som trad-trener trekker ikke akkurat ned. Rytmen i «Moneyball» er irriterende forutsigbar, men amerikanerne er tradisjonelle på det området: Det skal starte med at ingen tror på Rocky og han får mye juling.

Så kommer den fantastiske suksessen, og så det midlertidige tilbakeslaget som setter ting i perspektiv. Men filmen er så avslappa og klokt laga at du tilgir den.

Og det er en slags Kung Fu Panda-fryd å se en lite atletisk akademiker med stygt slips overkjøre de erfarne baseball-ekspertene rett og slett ved å lære dem den nye veien til suksess: Alt finnes i tallene.

Tallene i pc-en forteller hva som egentlig vinner kamper. Ikke sats på stjerner som skal gjøre alt vanskelig. Ikke løp to baser hvis vitsen er å komme trygt fram til den første. Det er på en måte Drillo. Forstand, systematikk og beskjedenhet lager seire.

Kanskje dere skulle finne en overvektig World of Warcraft-fantast eller en pinglete Angry Bird-ekspert fra Ullandhaug? Filmen bygger på en sann historie. Alle amerikanske lag bygger opp baseball-strategien som dette nå. Det viktige ved filmen er at også de som egentlig syns det er kjedelig å se på voksne menn slå brennball, vil elske samspillet mellom Pitt og Hill. Val Kilmer spiller Wyatt Earp, og i denne helt ukjente filmen forteller han hvordan han ble sheriff og velsådet. Det fortsetter i cowboy-land.

Sylvester Stallone er en av de grummeste macho-mennene i amerikansk film. Han er den overlegne snikdreper. Han har spilt hovedrollen i to av de mest innflytelsesrike action-filmene i moderne historie «Rambo» og «Rocky». Og han er kanskje den mest rørende romantikeren i treningsstudioet. Stallone er en fullverdig, helaftens askeladd. Han så kampen mellom Wepner og Muhammad Ali den Han fikk tilbud om mye penger for manuset, men nektet å selge hvis han ikke fikk spille hovedrollen.

Dermed skalerte United Artist prosjektet ned til en én million dollar-film. Stallone var en J. Da han sa nei til Balboa er en hederlig mann som elsker kona si over alt. Du elsker jenta di og er trofast mot henne. Du ærer familien og vennene dine. Du er en fin fyr, ikke en sleip og egosentrisk pappagutt. Replikken der Rocky roper «Adrian! Den gikk rett i hjertet på amerikanere av alle nasjonaliteter. Stallone og Carl Weathers trente 35 timer på boksekampen.

I kjøttlageret slo Sly så mye og så hardt at knokene hans ble flate. Det er de fremdeles når han knytter neven. Det er rart med Stallone. Alle de halvveis kule misliker sånne fyrer, siden de forholder seg til kultur-aperi og overfladiske lettlivsanskuelser. Sylvester Stallone er en av de store personlighetene i amerikansk film. Han har muskler av samme grunn som at Hemingway lot seg avfotografere i maskulint friluftstøy. Gudskjelov fredag og snart jul. Normalkanalene våkner til live igjen i en slags kollektiv begeistring, som om de har gleda seg til skoletur i ti år og snart skal på bussen.

Tenk om de spredde filmene sine litt, sånn at ikke alle kommer i helgene. Men det er gangster-dag, og gangsterfilmer er egentlig pinlige. Denne skal dere se likevel. Det fantes i ennå igjen mye av Al Pacinos mjukmacho-tunge Droopy-sjarme, og kvinner liker alltid å bli kjærtegnet og kjennetegnet av hans medtatte stemmebånd, men hvem i helsike bryr seg om gangstere lenger, annet enn noen mimrende gamlinger som en gang så Paul Muni og James Cagney utfordre et depresjonstynget samfunn i svart hvitt og syntes det var et bilde på livet.

Den organiserte kriminaliteten har forlengst mistet sin romantiske dyd til psykologien og kriminologien, på gatene flyr de hjernedøde slum-ungene rundt i et slags kollektivt narko-selvmord, på kino utrydder Woody og Juliette rødnakker av rein og skjær livslyst.

Gangsterne er redde nå. De sitter innendørs og forsøker å holde ungene sine unna voldelige tegneserier. Gangsterne er borte, de er slukt av historiens barmhjertighet. Derfor virker det egentlig bare patetisk når den store Pacino vender tilbake til gata si og må konstatere at fortida innhenter ham sånn at han ikke klarer å innrette et verdigere liv.

Det virker også lite troverdig og litt sjaskete at Penelope Ann Miller tar i mot ham med morgenrøde i den hvite huden og vil jages litt smårøfft gjennom stuene og lissom-voldtas som om hun var fanget i en gammel Madonna-video. Riktignok spiller Sean Penn fantastisk under permanenthåret, men det er ikke nok.

Kjedsomhet utsletter gamle gangstere. Det kan virke som om førtitallet muligens er forbi. På den annen side. Filmen er fra , så den er bedre enn 98 prosent av kino-repertoaret i Derfor skal vi se den. Dette er den norske historien om hvorfor guttehjemmet på Bastøy var forkastelig.

Takk for i dag. Filmen er ikke akkurat samfunnskritikk, for Bastøy ble nedlagt i , da folk fremdeles bare behersket femten bokstaver og spiste sukker på brødet. Så når vi etter en sjablongveik eufemisering av metafor-hval bringes til Bastøy med den unge sjømanden i , da er det ingen sjanse for at han kommer til et koselig sted.

Den eneste fordelen ved Bastøy måtte være at elevene er på skolen hele døgnet, slik SV og Ap vil. Ellers er torturbenken rigga, for dette skal bli norsk indignasjonsporno. De som var voksne på Bastøy i , skal deretter stå håndfalne opp av mosegrodde graver, skamme seg og deretter gå og legge seg igjen. Den filmatiske grunntonen likner på skildringer fra nazistenes konsentrasjonsleirer, med den forskjellen at det virket livligere i Sachsenhausen enn på Bastøy.

Tungsinnet er zombisk, det er som om en generasjon ikke bare er lobotomert, men dessuten lamma i ansiktsmusklene. Barna er uvesentliggjorte som gamle bibelfilm-statister og likner slakteferdig småfe.

Stellan Skarsgård spiller sjefjævern, og han gjør det i beste svenske elände-tradisjon, med en lyssetting som minner om indignert TV-teater. Rollen hans er ingen prestasjon, for det finnes ikke en analfabetisk spasmiker i de ytre fiskeværs amatørteaterlag som ikke kan spille psykopat. Teaterstudenter må gå opp til psykopat allerede ved juletentamen. Jeg liker ikke replikkene. De tilhører genren skolekringkasting for de høyere klasser.

Jeg liker ikke hovedpersonen, og det finnes lenge en lamma, kunstnerisk uvirksomhet i filmen, som om noen strever med å svinge motoren i gang. I Norge er film ofte triste ansikter og mange ord. Det er fristende å ønske at den middelklasse-politiske norske tablåfilmen bør dø, la den mugne indignasjonen bli borte, for den har aldri ført til annet enn at kinopublikum har følt seg ufortjent hjertevarme.

Mot slutten blir gulagfilmen «Kongen av Bastøy» uventa engasjerende, for da oppstår det slagsmål og revolusjon, siden Kristoffer Joner er en pedofil overgriper. Folk liker å se på at sånne blir slått. De scenene er i det minste godt laga, for de har en voksevillig idé i motsetning til den ufruktbare stillstanden i resten av filmen. De mest trøstende orda i litteraturen er: Alt det som kan forstås, virker umiddelbart nedslående. Død, sykdom, fattigdom og Dagbladet. Bare det eventuelt overnaturlige kan virke oppløftende i blant når naturens ubarmhjertighet skyller sin uimotsigelige biologi-lærer-logikk inn over våre sarte sinn.

Den triste, vakre mannen bærer verdenssorgen over all ondskap inne i seg fordi han funker som en slags støvsuger på sykdom og elendighet. Sentimentaliteten i Frank Darabonts film er reinere enn uregulert bekkevann og uvalgte politikere. Tom Hanks går rundt med en urinveis-infeksjon av bibelske dimensjoner og får ikke bare lindring, men også stor lyst. Fengselsdirektørens eteriske hustru tappes for de villfarne celler, og ondskapen får sin straff.

Det er nydelig gjort. For noen uker siden kikket jeg gjennom et eksemplar av Norsk Ukeblad. Det inneholdt seks forskjellige reportasjer om alvorlige sykdommer. Derfor engasjerer «Den grønne mil» så sterkt. På grunn av formannens kjennskap til arkaiske aktiva som not og penn blir president-thrilleren «Air Force One» aldeles perfekt underholdning.

Harrison Ford er den skuespilleren i verden som er i stand til å berge det mest urimelige gravalvoret. Det er noe cellulose-stivt og førstesorterings-solid over mannen, han er ikke laga for gipsplater og billige plastrør. Ford er hobby-snekkeren som fikk den gutteville arkeologen mannlige arkeologer pleier ellers se ut som syttitallsdansker og snakke som falma åttendemars-plakater Indiana Jones til å virke som et helt naturlig påfunn. Han overspilte Han Solo med så troverdig tungsinn at prinsesse Leia valgte en straffa kosmo-trucker til å føre Imperiet videre.

Torsdag datt Ford ned med fly på en golfbane i Santa Monica, og sønnen hans meldte fra sjukehuset: Ford kan se så bekymra ut. Når han rynker bryna, kan du føle intuitivt og se røntgenklart at det lever en verdi-orientert mann bak dem, en fyr som banner ynglingsk over Vestlandske Spikerfabrikk og ønsker seg sponplater til bryllupsdagen «nå driller de platen vår, kjære». Sånne menn kan alvor og Araldit.

Dette er en president som inhalerer når han først gjør noe. Den amerikanske presidenten hamler opp med neo-kommunistisk fly-terrorisme som om han skulle være Steven Seagal. Gary Oldman nynner Internasjonalen, men har ikke noe å stille opp da presidenten kaster seg ut i en opphissende klaffhenger akkompagnert av noe som låter som en slags nasjonalsangenes Grand Prix og blir spilt på Pan-fiolin.

Det skulle ikke ha gått an, men underholder eventyrlig. Dette gruet jeg til. Filmatiseringen av Nesbø-thrilleren «Hodejegerne» ble tatt i mot som en nasjonalfeiring — med Nasse Nøff-imitasjonen Aksel Hennie, den stivbeinte danske elgen Nikolaj Coster Waldau og amazonen Macody Lund i rollen som sart og manipulert kjæreste. Da jeg skulle se den på Blu-ray var jeg svett på steder som bare «Trekant» vet om. Riktignok får regissør Tyldum en del Jaget-scener til å funke sånn passe forskrekka, og Hennie buler dramatisk med blikket.

Men filmen blir dødelig forgifta av en unødvendig visuell vits i åpningsscenene, og det er aldri noen sjanse til at den kan bli annet enn litt overraskende rols. Introduksjonen av hovedpersonen likner et ondt revynummer: En overklassefyr stjeler ting. Han er centimeter på varme dager, og han har en satirisk hårpryd som bringer tankene til Ben Stillers «Zoolander». Aksel Hennie ser så latterlig ut at filmen burde vært en scenefarse med kofferter og forvekslinger.

Det blir virkelig ikke bedre da den digre vikingkvinnen Synnøve Macody Lund kommer inn i filmen som om en av steinkvinnene ved Rådhuset hadde reist seg.

Når det skulpturelle mennesket kler av seg, kan det bare være fordi hun vil amme den arme gentleman-forbryteren. Jeg kjente at jeg rødmet fordi fordommene mine ble uimotståelig pirra: Jeg vet jo at menn godt kan være kortere enn kvinner, og det er mer normalt enn fotsopp.

Men funker det i en macho-thriller der mannen med det tøysete håret skal være han vi bryr oss om? Tilfeldige tilløp til selvironi hjelper ham ikke. Dette blir aldri bra. Jeg har ikke lest Jo Nesbøs roman, og jeg kommer aldri til å gjøre det. Handlingen er ikke flottere enn den forslitte arbeiderpynten som får henge lavt på juletreet, og filmen kunne utmerket godt ha vært en rumener-action; det er sånne filmer som amerikanske selskaper lager billig i Øst-Europa med en utvandra Steven Seagal eller Dolph Lundgren.

Bestemor til den mystiske Jarl Greve hadde et forhold til en tysk offiser host, host! Men IT-dansken Coster Waldau lager sci-fi-flotterier som han vil selge, og han bruker alle Hennies hønsete naivitetsdamer for å intrigere.

Så begynner han å forfølge den sjalu millionæren for å drepe ham, ut fra den litt gåtefulle logikken at hvis hanreien dør, så vil alle Norges porter åpne seg, for det var den vimsete lille tyven som tydeligvis bestemte over næringslivet i hele landet. Men scenen med utedoen er egentlig visuelt håpløs og like avfeldig som strippende russisk prostituert.

En rein VHS-action kan ha med sånt. Den skal til gjengjeld bestå av overjordisk vellykka slagsmål. Silkethrillere må redigeres med misjonærblikk, for de i bobilene skal ikke le. Da er alt over. Det tror jeg på. Men det er ikke verre med ham enn at den forskremte Nasse bryter seg inn i Rettsmedisinsk for å stjele en peanøttpose.

Den tror jeg ikke på. Dette vil dere virkelig se igjen. I Transylvania skjer det uunngåelige: En varulv kommer styrtende gjennom døra som en vodkafull trailersjåfør, og det var den familien.

Til den snedige lille byen Dravicu kommer varulv-jegerne. Der bor allerede en Smørbukk-snill ung gutt som hjelper doktor Stephen Rea. Han er litt småforelska i overklassejenta, og egentlig kunne dette blitt en sørtysk Lederhosen-romanse om det ikke var for varulven som herser med sognet.

Gutten blir hyra av varulvfangerne og henter innvoller på likhuset som ulve-åte. Så oppstår ubehagelige mistanker og bekjennelser av dansk standard.

nakne svenske damer sex porno xxx

0 thoughts on “Nakne svenske damer sex porno xxx

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *